Det er helt på tampen av september og oppe på fjellet har høstfargene kommet skikkelig fram, mens i Vik er det i all hovedsak fremdeles grønt løvverk.

Det er en flott ettermiddagstur å gå langs Ovriseggi og komme fram til Daurmålshaugen med denne flotte utsikten ned til Vik og Sognefjorden.

Pentax K1ii med Pentax 50mm

Flotte høstfarger langs Ovriseggi helt på tampen av september. Panorama satt sammen av 6 bilder på høykant.

Pentax K1ii med Pentax 50mm

Det har blitt mange turer opp til Brandholten de siste tre-fire årene. Det er en flott ettermiddagstur på ca. 7 km tur/retur fra Varpet. Og Brandholten kan by på en fantastisk utsikt utover Sognefjorden.

På grunn av turer hit, har det også blitt en del bilder. Under er et lite knippe av noen bilder som jeg har tatt fra dette flotte utsiktspunktet.

Høst er sopptid. Jeg har aldri vært en soppsanker, men for meg kan disse fruktene være flotte motiv der de vokser opp av bakken, på trestokker og i skogbunnen. Denne lille klyngen på noen sopper fanget oppmerksomheten min med de brune glinsende sopphattene i kontrast til den mørke grønne skogbunnen.

Pentax K1ii med Pentax 24-70mm

De to bildene under er tatt ved Rønningen ikke langt fra Oppdal sentrum. Grunnen til at jeg tok dette bildet var at jeg syntes det var en fin komposisjon og et fint motiv, samtidig med fine skyformasjoner og kveldslyset fra sola lyste opp et hull i skyene.

Utfordringen med slike motiv er at det er stor forskjell mellom lysstyrken mellom de lyseste partiene i sollyset i skyene og den mørke bakken. Normal eksponering rett fra kameraet vil i et slikt tilfelle gjøre at skyene og bakken vil få omtrent riktig eksponering. Det fører igjen til at sollyset i skyene vil bli så overeksponert at det blir helt utbrent, dvs helt hvitt. Da blir det ikke mulig å hente ut farger eller struktur i dette området.

Løsningen på dette er todelt.

Det første er å ta bildet i raw-format, et format som inneholder mye mer bildedata enn jpg-filformatet, som gir et mye bedre utgangspunkt i etterarbeidet.

Det andre er å undereksponere kraftig for å få med bildeinformasjon i det lyse solskinnet i skyene, som jo er en viktig del av bildet.

I det første bildet som er den originale raw-fila, ser bakken nesten helt svart ut og det lyse partiet i skyene nesten utbrent uten mye bildeinformasjon. Dette ligner ikke i det hele tatt på det øyet registrerer når man faktisk er der og ser det i virkeligheten. Det er her magien ligger.

Dagens moderne kamera har et relativt godt dynamisk område, noe som gjør at de registrerer mye informasjon både i de lyseste og mørkeste områdene selv om dette ikke vises når man ser på originalfila. For å skryte litt av Pentax kameraene så har de kameraer som er i det øvre siktet på dette området. 

Dette gjør at i etterarbeidet så kan man hente fram farger og detaljer i disse områdene og på den måten gjenskape motivet slik man kunne se det med sine egne øyne. Her er det mange som faller for fristelsen til å gi på en god del ekstra med kraftige og mettede farger. Det vil i mange sammenhenger gi flere "likes", men jeg prøver helst å holde tilbake for å gi en mer realistisk gjengivelse.

Som resultatet under viser, er det mye bildeinformasjon å hente ut fra både de lyse og mørke partiene i bildet, men det krever at man planlegger når man tar bilde med hensyn til både eksponering og filformat. En god regel er å ta mange bilder med forskjellig eksponering slik at du har flere filer å velge blant i fotoredigeringa.

Om forskjellen i lysstyrke er for stor til at kameraet klarer å registrere data i både lyst og mørke områder, må man bruke HDR-teknikk i stede. Jeg er ikke så glad i den teknikken, og som oftes så får jeg gode resultat uten å måtte ty til HDR. Her leverer Pentax K1ii svært gode raw-filer som utgangspunkt til etterarbeid.

Pentax K1ii med Pentax 24-70mm

På vei ned fra Sognefjellet i dårlig vær. Kraftig vind og regnbyger. Plutselig, på vei ned mot Turtagrø, ble det ei glipe i skylaget som slapp gjennom tynne lysstråler som ga et flott lys på dette fjellområdet. Det var bare å stoppe bilen på kanten av veien, huke tak i kameraet og lett jogging til nærmeste utsiktspunkt og fyre av så mange bilder som mulig før skydekket lukket igjen glipa som slapp gjennom små spotter med lys.

Pentax K1ii med Pentax 24-70mm

Å gå turen runt Fokkstumyra nasjonalpark er det nærmeste man kan komme en dansk fjelltur. Det er paddeflatt, og turen er på bare 7 km. Så dette er en tur i helt motsatt ende av skalaen i forhold til dagens trend med toppturer og ekstremturer. Omtrent 2,5 km av turen er lag til rette med langsgående klopper eller oppbygde gangstier i tre, og resten er en tydelig sti.

Jeg hadde håpet å kanskje få tatt bilder av noen av fuglene som holder til i området, men det var svært lite aktivitet i området. Litt for sent på året. Så 300mm objektivet ble liggende i sekken mesteparten av turen.

Pentax K1ii med Pentax 24-70mm.

I høysesongen skal det være et yrende fugleliv på Fokkstumyra. Det så jeg lite av i starten av september. Den eneste skapningen jeg fikk bilde av var ei lita larve som var i overkant sent ute, og som krøp rundt på den oppbygde trestien. Tror det er larven til Rustvingespinner, men er ikke sikker.

Pentax K1ii med Pentax 300mm.

På bilder over ser vi ned til Oppdal sentrum fra toppen av Allmannaberget.

Det er flere måter å komme seg opp på toppen av Allmannaberget på. Vi valgte den bratteste og vanskeligste turen opp og ei lett rute ned igjen. Ruta opp er ganske bratt, med en gjennomsnittlig stigning på 60% i det bratteste partiet. Det var ikke ei vanskelig rute å gå, unntatt et lite parti der det var godt med kjettingen som var hengt opp for ekstra hjelp til å heise seg opp. Men det er fordel om man ikke har høydeskrekk, for da kan man slite på slutten der ruta er som brattest.

Utsikten på toppen er flott, der fjellet stuper ned vest og mot Oppdal. Mot øst er det et lett duvende fjellterreng et godt stykke og lett å gå. Turen opp og ned tar omtrent 4 timer i rolig tempo pluss pauser.

Bildet over er satt samen til et panaramabilde av 6 bilder i stående format.

Pentax K1ii med Pentax 24-70mm

Det siste stykket opp til toppen av Allmannaberget. Her er vi forbi det bratteste partiet og terrenget "flater" litt ut før vi kommer til toppen.

Pentax K1ii med Pentax 24-70mm

Det er en flott opplevelse å våkne opp til soloppgangen på Dovrefjell i starten av september. Det er ikke mange minuttene det magiske lyset varer, så det var bare å rive med seg kameraet, finne et fint standpunkt og ta så mange bilder som mulig før sola kommer for høyt over "horisonten". Det var bare å glemme fotostativ, for det ville ta for lang tid.

Vi er helt i starten av høsten, og de varme høstfargene begynner å komme fram på fjellet. Med den lave morgensola blir disse fargene forsterket, og står i flott kontrast til den blå himmelen.

For å unngå at himmelen blir overeksponert, er bildet kraftig undereksponert slik at bakken i originalfila ser nesten helt svart ut. Dette er hentet fram igjen i etterbehandlinga i Photoshop.

Bildet under er med morgensola i ryggen, og en fantastisk fricamp-plass på Dovrefjell, og med en nesten full måne i bakgrunnen. Det er ikke ofte man våkner til flottere omgivelser en dette. 

Pentax K1ii med Pentax 24-70mm.